The Orange Tree Diary

  • Å svømme med ender

    —

    av

    Marina
    i

    Den morgenen, sval og stressfri. Den beste tiden. Jeg står ved vannet. De små steinene under føttene mine, de føles som glasskuler

    En liten bris gir meg gåsehud. Jeg kaster meg ut i vannet. Det er kaldt. Deretter bare litt kjølig. Og … ganske behagelig.

    Stille beveger armene og beina seg i synkroniserte mønstre under vannoverflaten.

    Morgensolens stråler reflekteres i vannet og glitrer som diamanter. Stillheten, jeg elsker stillheten. Å gli gjennom vannet.

    To ender svømmer rolig nærmere og nærmere meg. De ser på meg. En av dem dykker, og kommer opp igjen bare noen få meter fra meg. Det er en hunn. Hennes brunprikkete fjærdrakt glitrer i solen. Jeg kan se vanndråpene rulle nedover halsen og videre ut i vannet.

    Hun har en grønn flekk på begge sider av bakkroppen. Å være så nær en and og observere verden fra deres vinkel, gir meg et unikt innblikk i endenes verden. Som om jeg var en del av den.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • Å velge en sti

    —

    av

    Marina
    i

    «Å leve uten veier så ut til å være en måte å ikke gå seg vil»   – Naomi Shihab Nye

    Å gå deg vill når du har for mange veier å velge mellom.

    Å velge feil eller velge riktig sti.

    Å velge i det hele tatt er sannsynligvis problemet.

    Du kan ikke gå deg vill hvis du ikke har en bestemt sti å følge. Det finnes ikke noe rett eller galt. Ikke noe skal eller skal ikke. Som en kreativ person kan jeg bekrefte at det smarteste er å ikke følge stier hvis du ikke vil gå deg vill. Men du må ha troen på at du få det til likevel, ellers er det ingen vits å begynne engang.

    Som en skriveglad optimist skaper jeg mine egne stier gjennom kratt og busker uten å vite det. Så går jeg meg vill, og legger stien bak meg. Mange ganger vet jeg ikke hvilken retning jeg skal eller bør ta, så da velger jeg bort stier.

    Som et skrivende menneske er dette viktig, og noen ganger den eneste måten å utvikle min unike stemme og nye ideer på. For det er når jeg går utenom stiene at jeg finner de magiske ingrediensene til en fortelling.

    Så jeg har eliminert stiene og går fritt over fjellet, med en fantastisk utsikt.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • En urgammel skog

    —

    av

    Marina
    i ,

     

    Tidens gang gjenspeiles her,
    som en tykk historiebok.

    Rav forteller om en urskog en gang i tiden,
    der granens harpiks skapte en evighetsboble,
    som ble dekket av havets lunefulle bølger.

    Benrester fra dyr som en gang løp blant trærne
    forteller historien om livet, som en gang var
    i denne gamle skogen.

    En plastpose pakket i perlemorsfarget dugg
    forteller deg hvordan ting bevares, brukes og blir liggende,
    for neste generasjon å se
    i denne urgamle skogen

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • Lete etter trygghet i skogen

    —

    av

    Marina
    i

    Skrittene mine er lette og lyden av løv under skoene mine er merkelig tilfredsstillende. Det er en følelse av trygghet. Den friske luften med krystaller som skinner i morgenlyset. Stillheten som fortsetter fra jeg våknet til nå. Det er som om jeg er borte. Forsvunnet i en følelse av tilhørighet til noe så naturlig. Ett skritt fra veien, blant trær og mose.

    Bare ett skritt og en helt ny verden åpner seg. Det er noe magisk med skogen. Som en beroligende klem som alltid er der, en trygghet. Uansett hva som skjer, kan jeg gå tilbake til det samme treet, til den samme steinen, til den samme lille bekken. En beroligende følelse av å være på et sted som ikke har endret seg. I en verden hvor endring er en del av hverdagen.

    Når jeg er trist, føler meg håpløs eller opplever en forandring i hverdagen, hva kan da være bedre enn å finne tilbake til en verden jeg kjenner til. Der endringen ikke påvirket noe. Der alt er som det alltid har vært, uansett hva som skjer.

     

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • En fugl synger om morgenen

    —

    av

    Marina
    i

    Det er fortsatt mørkt ute.

    Det er tidlig, men mange er allerede på vei til jobb. Utendørs, på balkongen, sitter jeg og lytter til en fugl sin vakre sang. En rødstrupe.

    Hva er det som gjør morgenen så attraktiv, at rødstrupen synger og jeg sitter i kulden og hører på den? Lydene på morgenen er en klasse for seg. Hvis du lytter nøye, vil du høre verden våkne. Rødstrupen tenker kanskje ikke så mye på det, en fugl gjør nok ikke det. Men jeg gjør det.

    Jeg tenker på morgensolen som snart kommer opp mellom trærne og husene. Jeg ser opp på himmelen, og den viser tegn på at solen vil gå opp noen minutter tidligere i dag enn den gjorde i går. Selv om klokken ikke er så mye, og den mørkeblå natten fortsatt våker over oss.

    Så fantastisk at man bare kan nyte livet slik. Så enkelt, i stillhet. Når solen kaster sine første stråler over hustakene og de andre fuglene begynner sin morgensang, blir rødstrupen stille og jeg gjør meg klar for en ny arbeidsdag.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • Intervju med en furu

    —

    av

    Marina
    i

    Høyt over meg sitter en kråke og roper. Kanskje den roper på vennene sine.

    Ropet går gjennom furu og gran.

    Høyt oppe i furuen

    der kråka sitter,

    vifter med de lange barrnålene i vinden.

    Hvem er du?

    spør jeg furua.

    Jeg får ikke noe svar.

    Kanskje jeg burde spørre igjen, denne gangen høyere?

    HVEM ER DU?

    Ingen svarer.

    Som om jeg hadde forventet noe annet.

    En furu.

    Så stor og så liten på samme tid.

    Vet den at det er et furutre?

    Om den nå kan tenke på det.

    Det er nok bare det det er.

    Bare sånn.

    Den eksisterer, men har ikke definert seg selv.

    En furu.

    Omtrent 62 år gammel kanskje.

    Gammelt ja, fast det er nok avhengig av hvordan man ser det.

    Om vinteren sover den.

    Alene, men likevel ikke.

    Det er så mye liv rundt en furu,

    selv om vinteren.

    Det er hjemmet til så mange organismer.

    Det er alltid noe som skjer.

    Neste år vokser den litt mer.

    Slik at den kan se over de andre høye furuene.

    Og bli kjent med det nye fugleparet som bygde rede blant greinene i vår.

    Det var så travelt med ekornungene akkurat da.

    Jeg går min vei.

    Forundret over dette stille vesenet, som denne furuen er.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • En tur i varmluftsballongen

    —

    av

    Marina
    i

    En tur i varmluftsballongen

    Den står stille.

    Helt stille.

    Verden.

    Så kommer vinden. Med fargerike trær i bakgrunnen legger vi av gårde mot sør, hvor vårblomstrene spirer.

    Landskapet under oss endres fra det ene til det andre. Landsbyer, storbyer, elver og skoger.

    Passasjerene måper over utsikten, men holder fast i kurven slik at knokene bleker.

    Selv sitter jeg på toppen av selve ballongen. Det blir mer eventyrlig på den måten.

    Kanadagjessene slår følge og sammen flyr vi mot horisonten.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • To be a bird

    —

    av

    Marina
    i

    To be a bird in autumn time,

    gathering

    in formations for the long trip,

    to areas that are warmer than mine.

    Flying through sunshine, wind and rain,

    every autumn and fall

    has become the norm.

    Wondering if it’s really worth the pain,

    when you end up in the toughest storm.

    But imagine the view on sunny days,

    forests, mountains and glittering rivers,

    to be a bird is not that bad anyways.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • Høststormen kommer

    —

    av

    Marina
    i

    Det er høststormen som banker på døren,
    og rykker i vinduene.
    Den som tar med de siste bladene fra trærne.
    De store bladene på lønnen, og de tynne bladene på bjørken.
    Med en sving og et lettelsens sukk er alt borte.
    Trærne er nakne, nakne og grå,
    frosne og forlatt.
    Den som tar av masken,
    og avslører trærnes nakne sjel.
    Det er høststormen som kommer.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

  • Komfort i naturen

    —

    av

    Marina
    i ,

    Noen ganger kan livet være tøff. Det kan være mye stress på jobben eller en familiekrise. Noen ganger trenger du helt enkelt en time out. I disse tider føler jeg et behov av å være nærmere naturen enn andre ganger. Kanskje er det det skjulte menneskelige behovet for et bånd med det som opprinnelig skapte oss. Noe dypt inni oss, noe som det moderne samfunnet prøver å skjule.

    Å gå forbi trærne og se opp på de mange grenene deres, et tegn på deres mangeårige kunnskap, minner meg om at alt går videre. Disse trærne har stått der i så mange år, mot storm og regn og tålt kalde vintre. Og de gir oss fortsatt en spesiell type trøst som vi noen ganger trenger. Det er imponerende.

    Noen ganger stopper jeg opp og tenker på hva som ville skje hvis vi ikke hadde naturen å gå tilbake til. Det ville ikke være mye igjen for oss, for å være ærlig. Vi ville ikke hatt innsjøer som kan gi oss dybde. Ingen trær som kan ta oss høyt. Og ingen fugler å lytte til når alle andre er borte. Hvordan kan vi overleve i en verden uten naturens forsikring om at livet går videre? Hva ville skje med oss?

    Men foreløpig skifter årstidene, jeg har fortsatt trærne til å trøste meg med, og naturen fortsetter som den alltid har gjort. Noe å være takknemlig for. La det fortsette slik!

    Her er et annet innlegg om naturens påvirkning.

    Kommenter

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.

Søk på nettstedet

Velkommen!

Jeg heter Marina og er forfatter, hverdagsaktivist, naturnerd og en kreativ sjel. Denne bloggen er en blandning av naturdagbok, forfatterjournal og en kreativ portfolio. Den er til for å inspirere, engasjere og gi håp. Her kan du få et innblikk i skrivelivet, hva jeg gjør når jeg ikke skriver og hva som driver meg i kampen for natur og miljø.

Hvis du ønsker å lese mer om boken min, og ressurser knyttet til den, kan du gjøre det her:

Forfatterside

Blogger og Substacks jeg følger med på:

Jeg samler på gode blogger å lese. Tips meg gjerne om flere 🙂